I disse tider ser vi hvordan kristendommen og Guds kjærlighet blir tatt til inntekt for kjønnsnøytral ekteskapslov og polygami. Det argumentet som er felles for både kjønnsnøytral ekteskapslov og polygami er en forståelse av at siden Gud er kjærlighet, så har ikke vi rett til å legge begrensninger på kjærligheten mellom mennesker og dermed så kan vi ikke lengre definere ekteskapet som det eneste rette stedet for å utleve kjærligheten mellom mennesker. Men er det virkelig bibelsk riktig å bruke kristendommen og Guds kjærlighet til inntekt for disse to kamp sakene ? Eller er det egentlig en fremmed gud som taes til inntekt for å fremme kjønnsnøytral lov og polygami ?
For å finne svar på disse spørsmålene, så er det mest fornuftig å gå til kilden for den kristne religionen, Jesus Kristus. Matteus ev.19:4-6 er Jesu egne ord om ekteskapet. Her definerer Han ekteskapet til å være mellom en mann og en kvinne. Begrunnelsen er at Gud skapte oss til å være mann og kvinne og mannen skal forlate sin far og sin mor, forene seg med sin hustru og de skal bli ett kjød. Det er altså ikke bibelsk fundament for å ta Jesus og kristendommen som begrunnelse for kjønnsnøytral ekteskapslov og polygami.
Men hva da med kjærligheten ? Er det ikke riktig at kjærligheten er størst av alt ? Er ikke Gud kjærlighet ? Hvordan kan da Gud legge begrensninger på kjærligheten om Gud virkelig er kjærlighet ?
Matteus 22:36-40 som er bedre kjent som det dobbelte kjærlighetsbudet blir ofte brukt som begrunnelse for at kjærligheten er størst av alt. Spesielt trekkes vers 40 frem som begrunnelse for at loven som bl.a forbyr homofili er opphevet og lov som forbyr begrensninger på kjærligheten er opphevet. En slik konklusjon er faktisk en feilaktig konklusjon og har ingen dekning i bibelen.
Begrunnelsen for dette ligger i vers 37 og 40. Først i vers 37: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand. ” Hva gjør du når du elsker noen ? Det mest naturlige er at du aldri går imot deres vilje. Ta f.eks dine foreldre, om du har vokst opp i et trygt hjem med gode foreldre som elsket deg, så regner jeg med du aldri bevisst gikk imot deres vilje. Om de sa at du ikke fikk lov til å stikke fingeren i kontakten, så stakk du ikke fingeren i kontakten fordi du var bevisst på at de elsket deg og du elsket dem. Derfor falt det deg helt naturlig å stole på dem og stole på at du skulle følge deres ønske om at du ikke skulle stikke fingeren i kontakten.
Om du da elsker Gud av hele ditt hjerte, hele din sjel og all din forstand, så vil du aldri gå imot det Gud har sagt er Hans vilje for ditt liv. Vi vet at Gud har sagt at ekteskapet skal være mellom en mann, en kvinne. Om du elsker Gud av hele ditt hjerte, hele din sjel og all din forstand, så vil du aldri gå imot det Gud har sagt om ekteskapet.
I vers 40 så understrekes det at det dobbelte kjærlighetsbud opphever ikke loven og profetene, og du kan ikke skille de to kjærlighetsbudene fra hverandre. Fordi om du skiller de to kjærlighetsbudene fra hverandre, så vil ikke lengre hele loven og profetene hvile på disse budene. Og som vi har sett så står fremdeles lovens bestemmelser om ekteskapet mellom en mann og en kvinne fast slik Jesus har bekreftet i Matt 19.
Konklusjonen blir da følgende: Det dobbelte kjærlighetsbudet kan ikke brukes som begrunnelse for et ja til kjønnsnøytral ekteskapslov og polygami. Den som oppfyller det dobbelte kjærlighetsbudet vil aldri gå imot Guds vilje. Dermed vet vi at de som presser frem kjønnsnøytral ekteskapslov og / eller polygami har mistet sin kjærlighet til Gud. Når da argumentet om gud som kjærlighet brukes for å fremme polygami og kjønnsnøytral lov, så vet vi nå at det er ikke den kristne Gud men en fremmed gud.
Men er ikke Gud i bibelen kjærlighet ? Gud er absolutt kjærlighet iflg.bibelen. Johannes ev.3:16 er selve bekreftelsen på at Gud er kjærlighet. Men Guds kjærlighet er en ekte kjærlighet. Hva mener jeg med dette ?
Om en far sier til sitt barn at han kan få lov til å drikke toalettrenser, leke på motorvegen, legge hånda på den varme kokeplaten fordi barnet har så veldig lyst til det og faren elsker sitt barn. Så er ikke det en ekte kjærlighet den faren har til sitt barn.
Den gud som taes til inntekt for kjønnsnøytral lov og polygami er en gud som har denne type kjærlighet som faren i eksemplet over. En ondskapsfull og kanskje en smule naiv kjærlighet siden denne fremmede guden ikke bryr seg om at mennesker påfører hverandre smerte i et homoseksuelt forhold, eller i et polygami forhold. I motsetning til dette står bibelens Gud som ønsker å beskytte sine barn sitt skaperverk, og som ønsker å forløse menneskers indre potensiale ved å sette de fri ifra det fangenskapet som kommer til uttrykk i kjønnsnøytral lov og polygami.
Gud i bibelen er derfor kjærlighet, men Gud i bibelen har en ekte ansvarsfull kjærlighet og bryr seg om sine barn og sitt skaperverk i motsetning til denne fremmede guden som ønsker å få igjennom kjønnsnøytral lov og polygami.
Hva da med de menneskene som bekjenner seg selv som kristne, men som går inn for kjønnsnøytral lov og/eller polygami ?: Alle kristne mennesker kan gjøre feil. Alle kristne mennesker kan falle i synd og ved en feil oppfordre til synd. Men et kristent menneske som vet hva bibelen sier, som er blitt advart og fortalt at det vedkommende nå går inn for er imot Guds vilje, men som velger alikavel å være for kjønnsnøytral lov eller polygami er iferd med å miste sin frelse. Hvordan kan jeg si noe så dramatisk.?
Matteus 18:15-17 viser oss hva vi skal gjøre med et menneske som synder. Vi skal advare det mennesket to ganger, men om vedkommende alikavel ikke vil omvende seg tilbake igjen, så skal vi regne dette mennesket som en ufrelst synder som har falt fra. Dette støttes opp av 1.Johannes brev 3:4-9 som forteller oss at et Guds barn kan ikke bestemme seg for å begå synd. Så et menneske som er et kristent menneske, men som bestemmer seg for å stemme for, eller støtte kjønnsnøytral lov / polygami, og som er blitt advart to ganger men som fremdeles beholder sitt standpunkt har mistet frelsen. MEN ethvert menneske som er en ufrelst synder vil altid kunne vende seg til Jesus og få tilgivelse. Derfor vil alle de som faller fra i disse dager når kampen står om kjønnsnøytral lov og polygami ha full mulighet til å vende tilbake til frelsen om de bare vil. Fordi Jesus kan og vil tilgi ALT helt frem til den dagen mennesker dør eller dommedag kommer. Men til sist så blir det opp til de som nå faller fra om hva de ønsker, vende tilbake til frelsen, eller forbli i en tilstand av synd og da gå fortapt.
Til sist: Kjærligheten er virkelig størst av alt, men den kjærligheten som er størst av alt er den kjærligheten som stiller krav, er ansvarlig og retter seg både mot Gud og mot mennesker. Ikke bare mot mennesker.
Arkivert under: Kristenliv, Seksualitet | Tagged: ekteskap, frafall, frelse, Gud, Jesus, kjærlighet, kjønnsnøytral, lov, Matteus, polygami, størst av alt, synd
Veldig bra innlegg.Ja kjærligheten er størst av alt,men ikke alle skjønner at den er forpliktende.Dette har jo Herren gjort for å beskytte oss
Fett nok at vår venn Gud har sagt at det er ulovlig, men gir vedkommende noen forklaring på denne mekanikken som gjør at homofili og polygami fører til smerte?
Hei
1.Mosebok 1:27 og 2:24 forteller oss at Gud har tildelt mennesker to forskjellige kjønnsroller, mann og kvinne. Gjennom å leve sitt liv i disse kjønnsrollene, så vil menneskene kunne nå det potensialet som Gud har skapt dem til å nå. Men i et homofilt forhold, så vil du aldri kunne leve ut din kjønnsrolle 100%. Dermed påfører to mennesker i et homofilt forhold hverandre smerte, fordi de hindrer hverandre fra å bli den mannen eller kvinnen som Gud har skapt dem til å bli.
Nå tenker du sikkert at 99% av homofile parforhold er veldig lykkelige, og det er sikkert helt riktig det. Men om de ikke hadde levd i et homofilt parforhold, så hadde de blitt enda mere lykkeligere fordi de ville vært fri til å nå sitt største potensiale. Det potensiale Gud har gitt dem.
Ingen mennesker vil klare å fordele sin kjærlighet 100% likt mellom alle ektefeller om man lever med flere koner / ektemenn. Vi kan godt påstå at vi kan klare det, men bibelen er veldig realistisk på dette punktet i romerbrevet 3.:9-20, ingen mennesker har så mye godt i seg at de i realiteten kan klare å elske alle sine koner / menn like mye. Og en slik skjev fordeling av kjærligheten vil føre til sjalusi, som igjen vil føre til smerte. Derfor påfører mennesker i et polygami forhold hverandre smerte, fordi de har ingenting i seg selv som gjør dem istand til å elske alle sammen helt likt.
Jeg skal innrømme at det er en mulighet for at homofile i et parfohold kanskje kan oppnå 99% lykke, mens heterofile kanskje kan oppnå 100%. Men kan det ses på som å SKAPE lidelse dersom nevnte homofile kanskje bare ble 80% lykkelige utenfor sitt forhold? Det er jo en kjennsgjerning at homofile i “heterofile” parforhold må undergrave noen impulser (som ingen andre enn Gud kan ha gitt dem), og slett ikke KAN leve ut sin stereotype mannsrolle fullt ut. Det er mye som er viktigere for ens identitet enn stereotypi, og det tror jeg Gud er enig i.
Man trenger da ikke elske alle i et polygamt forhold helt identisk. Hvert eneste individ er unikt og krever sin helt egne måte å bli elsket på. Selvsagt oppstår det jo konflikter, som i alle forhold, og da er det viktig å snakke sammen om det, og fortløpende vurdere om det er liv lage og bør fortsette. Dette har faktisk mange likhetstrekk med det å ha flere barn, og elske dem (jeg trodde først ikke det, ettersom det jo er en annen type kjærlighet, en (forhåpentligvis!) måte uten seksualitet, men hvorfor i all verden skal dette aspektet av kjærligheten behandles ulikt?).
Hei Petter, hyggelig å høre fra deg.
Det kan ses på som å skape lidelse, fordi et homofilt forhold kan aldri nå sitt fulle potensiale. Ikke kan de få barn på en naturlig måte, ikke kan de leve ut sitt naturlige kjønn på en naturlig måte.
Gud har ikke gitt noen homofile impulser eller skapt noen som homofile. Men når mennesket vendte Gud ryggen i syndefallet, så ble også seksualiteten forvrengt og homofii oppstod ( Begynnelsen av romerbrevet ).
Om noen lever med en homofil legning i et heterofilt forhold, så er det en tragedie. Fordi de menneskene trenger å bli fri ifra sin homofile legning,så de kan få levd ut sin seksualitet i ekteskapet med det motsatte kjønn.
Men heldigvis, så er det mange homofile som er blitt fri og som slipper å undertrykke sin legning fordi de har fått en heterofil legning til å leve ut innenfor ekteskapet.
Husk også at ingen mennesker har rett på å leve ut sin seksuelle legning, ingen heterofile har rett på å bli gift. Så hvorfor skal da homofile ha en rettighet som heterofile ikke har. ?
Forstår jeg deg rett når jeg tolker deg dithen at du mener det er rett at man i et polygamt / polyandrisk forhold elsker noen mere enn andre ? Hvordan hadde du som mann taklet et polyandrisk forhold hvor en annen mann ble elsket mere av den kvinnen dere delte enn hun elsket deg ?
Dersom man anser homofili som en lidelse, så er den allerede et faktum. Å la dem få utløp for SIN natur, vil jeg i verste fall anse som skademinimering. Å håpe at de “kureres” vil jeg i beste fall anse som naivt, men kan ikke denne kuren like gjerne ha sin effekt på et homofilt ekteskap, så kan de ha det så bra som mulig inntil det skulle skje? Også lurer jeg litt på hva som gjør at homoseksualitet ikke kan gi den samme lykken? Er det det at kjønnsorganene ikke passer hverandre som hånd i hanske, tihi? Og hva med bifili? Der kan de gjøre som homofile, uten at det på noen måte er til hinder for dem å leve ut sine heterofile impulser. Selv lever jeg nu i et forhold med to bifile jenter (patriarkisk nok, huffameg!, men det hadde jo vært noe annet om de ikke var bifile), et forhold som i tillegg er åpent, så hver av oss kan gjøre hva vi vil utover oss tre (så lenge vi ikke skjuler det og sånn). Åpent og ærlig!
Hva polygame (og polyamorøse) forhold angår, så er det nok stor variasjon der, og jeg skal ikke se bort ifra at noen forekomster av disse så er det noen som liker hverandre mer enn andre og sånn. Mange opererer med såkalt “primaries”, altså forhold som har førsterang, også kan man ha mindre viktige forhold ved siden. Personlig synes jeg det er litt dumt å rangere mennesker på den måten. Men om jeg var i et forhold med en person som elsket en annen mer enn meg, så hadde jeg nytt det jeg hadde fått fra den kanten, så klart, og sett hva jeg kunne gitt tilbake.
Det å være gift med bare en person, og systematisk unngå mange ting med alle andre, synes jeg også ærlig talt minner veldig mye om å rangere vedkommende man er gift med høyere (og andre lavere), og det vil jeg ikke.
Jeg tror også at kjærligheten er et absolutt, som man ikke kan begrenses. Elsker man noen, så elsker man dem, man kan ikke elske noen mer og noen mindre. (man burde såklart heller ikke forsøkt å begrense den i antall!) Det jeg mente når jeg sa at man elsker hvert unike individ på sin måte var ikke at man elsker noen mer, noen mindre, men at de som sagt er så unike, at det blir en helt egen skala for hver av dem, som de scorer full pott på, men likevel ikke identisk, om du skjønner.
Jeg tror at i et fritt land som det vi har, så har de som vil (altså at alle involverte samtykker), rett til å ha samleie med hverandre, og de som vil, og er akkurat to, har rett til å gifte seg. Eller hva mener du med at ingen har rett til å leve ut sin seksuelle legning eller gifte seg?
Haha, fikk noen morsomme assosiasjoner da du sa at de vendte Gud ryggen, og ( siste del av linjen er fjernet av sensuren av moderator ), tihi. (P.s. Håper jeg ikke virker respektløs
Hei igjen Petter, hyggelig å høre fra deg og takk for et interessant innlegg.
Interessant synspunktet ditt på at det er skademinimering når homofile får utløp for sin natur. Nå kan jo en pedofil ( jeg sier ikke nå at homofile er pedofile, så ikke misforstå meg ) si at det er hans natur å misbruke barn, og han tar skade av å ikke få utløp for sin natur. Når du da mener det er skademinimering når homofile får utløp for sin natur, så lurer jeg på hvor går grensen ? Er det ok at f.eks pedofile kan bli nektet å leve ut sin natur og dermed oppleve at de tar skade av det ? Hvorfor er det ok når det ikke er ok å nekte homofile å leve ut sin natur ?
Se på det på en annen måte: Om en person sa at det var i hans natur å drepe mennesker, og han tok skade av å ikke få leve ut sin natur. Så vil jo Norsk lov si at han må heller ta skade fordi han kan ikke få lov til å leve ut sin natur. Når det da er forståelig at en kilde som Norsk lov sier nei til en drapsmann om å leve ut sin natur, eller til en pedofil å leve ut sin natur, hvorfor er det da så uforståelig at Gud sier nei til at mennesker kan leve ut sin heterofile natur utenfor ekteskapet ?
Mitt poeng er det at når vi kan akseptere at Norges lover legger grenser for hvordan vi lever våre liv, så blir det ulogisk at vi ikke da kan akseptere at Gud legger grenser for hvordan vi lever våre liv. Da aksepterer vi en autoritet over våre liv, Norges lover, men forkaster en annen. Med hvilken begrunnelse forkaster vi da Gud som autoritet ?
Det er ikke naivt å si at homofile kan bli kurert, jeg er blitt det selv. Jeg vet hvem jeg var før og jeg vet hvem jeg er nå. Før hadde jeg ikke noe problem med å være tiltrukket av det samme kjønn, nå er det like uforståelig for meg at jeg skal forelske meg i en mann som det er at jeg skulle hoppe over månen. Så homofili er noe man kan bli fri fra, det vet jeg selv av egen erfaring.
Hvorfor skal homofile inngå et heterofilt ekteskap uten å være fri ifra homofili ? Er ikke det å tvinge noen til å være noe de ikke er ?
Det er jo ganske så forståelig at homofilt samliv ikke kan gi samme lykke som heteorfilt. De kan ikke få barn på en naturlig måte, i tillegg kan de ikke leve ut sin kjønns identitet 100%.
Forstår jeg deg rett når jeg tolker deg dithen at du tror på ” fri kjærlighet “, uten begrensninger av ekteskap og løfter om trofasthet til en partner ? Jeg har litt vanskelig for å forstå hvordan noen kan frivillig gå inn i et polygamt forhold, de må jo da akseptere at i forholdet så er ikke de noe spesielle for partneren. De er bare en i en stor mengde med andre partnere.
Forstår jeg deg rett når jeg tolker deg dithen at du aksepterer å bli mindre elsket i et polyandrisk forhold enn en annen i samme forholdet ? Tror du ikke at du fortjener selv å bli elsket 100% av den rette for deg ? Det er litt merkelig at du er villig til å akseptere et forhold hvor noen elsker noen andre mere enn deg. Personlig hadde jeg aldri klart det, fordi jeg mener at jeg fortjener en kvinnes fulle udelte kjærlighet, og en kvinne fortjener min fulle udelte kjærlighet. Noe annet er for meg personlig respektløst mot meg selv og mot en kvinne.
Hvordan kan det å være gift meg en person være en rangering av mennesker ? Vanligvis, så elsker man sin ektefelle på en måte, sin kompis på en annen måte og sin familie på en tredje måte. Men det er ikke rangering, det er bare helt naturlig at det er kun 1 man elsker så høyt at man er villig til å dele seng med vedkommende og bli 100% intim. For meg, så høres det ut som du sier at den ekteskapelige kjærligheten som gir seg utslag i det seksuelle samlivet også helt uproblematisk skal deles med alle andre du møter i samfunnet. Forstår jeg deg rett ?
Om du sier at kjærligheten er et absolutt som ikke kan begrenses, så lurer jeg på en ting. Hvor går grensen ? Går grensen ved en annen manns ektefelle ? Går grensen ved barn ? For om du virkelig mener at kjærligheten er et absolutt som ikke kan begrenses, og jeg forstår deg rett når jeg forstår deg dithen at du sier den ekteskapelige seksuelle kjærligheten skal fordeles likt til alle du møter, så ligger det jo i det at det også inkluderer f.eks en fremmed manns kone. Mener du det er rett f.eks å innlede et forhold til en fremmed manns kone, bare fordi du føler kjærlighet mot henne ? Hva da med mannen ? La oss si at han ikke deler ditt syn på fri kjærlighet, er det rett å påføre han den smerten ved å stjele kona fra han ? Og om du ikke mener det er rett, så kan du jo ikke si at kjærligheten er et absolutt som ikke kan begrenses, fordi da begrenser du den.
Jeg er litt usikker på hvor gjennomtenkt det er mye av det du skriver, så jeg er spent på svaret ditt.
Jeg ser i nest siste avsnitt at du sier at de som vil skal ha rett til å ha samleie med hverandre. Men da begrenser du jo kjærligheten, så da motsier du deg selv. Om regler ikke skal bestemme hvem som kan ha samleie med hverandre, hvem skal da bestemme at begge parter har gitt sitt samtykke ?
Ingen har rett til å leve ut sin seksuelle legning, fordi ingen har rett til å bli gift. Gud lover oss ikke ekteskap, Han gir den muligheten til noen og til andre ikke. Da har ikke vi heterofile rett til å kreve at Gud skal gi oss aksept på å leve ut vår seksualitet utenfor ekteskapet. Så hvorfor skal da homofile ha den retten av Gud ? For når noen velger å gifte seg i en kirke, så tror de jo på Gud. Om de ikke tror på Gud, hvorfor skal de da gifte seg i kirken ? Da kan de jo like gjerne inngå partnerskap som homofile, eller gifte seg borgerlig. Men la oss si at noen homofile som ikke tror på Gud, ønsker å presse igjennom retten til å gifte seg i kirken bare som en tradisjon. Blir ikke det undertrykkelse av oss som tror på Gud ?
.Homofile kan nektes å ha seksuell omgang med menn dersom det ikke er noen villige menn, og likeledes kan selvsagt heller ikke en heterofil person kreve å få leve ut sin seksualitet dersom ingen er villige av det motsatte kjønn. Da snakker vi om voldtekt. Der kan man kanskje si at grensen går. Så en som MÅ drepe folk får sannelig bare holde seg i skinnet, hvis han ikke kan finne en som i tilsvarende grad ønsker å bli drept (det er nok fortsatt ulovlig ifølge norsk lov).
Jeg er helt enig at Guds lover kan ha like høy prioritet som Norges, det blir et spørsmål om hva man underkaster seg. Er man kristen, bør man følge det man mener er Guds lover. Dette kan man velge. Men man kan ikke alltid velge om man skal bo i Norge eller ei, hvertfall ikke på samme måte. At man skal underkaste seg et lovsystem gjør det jo ikke illogisk å ikke underkaste seg et annet (i så fall må det jo være like illogisk å følge den kristne Guds lover og ikke Allahs, eller satanismens lover), men jeg tror jeg skjønner hva du mener. Jeg har aldri gått med på norges lover, og jeg kan jo velge å flytte ut av landet, men hjemmet mitt er jo her, så det er litt urettferdig.
Jeg ser på homofili som noe som kanskje i noen tilfeller kan være en sykdom, noen ganger et valg, noen ganger en del av ens personlighet, på godt og vondt, altså det kan være så mangt og opptre i vidt forskjellige former og sånn, og jeg ser ikke bort ifra at mange nok kan bli kurert fra det. Ditt tilfelle beviser ikke at alle homofile kan kureres, men kanskje at homofili i det minste KAN være noe man kan bli fri av. Det er kult at du har “vært der”. Jeg har også vært kristen og ment at polygami er feil.
Homofile burde ikke tvinges til å gifte seg heterofilt, men det er nok ganger samfunnet har krevd av dem at de skal gjøre det. Bortsett fra å få barn naturlig, som også er realiteten for en del heterofile, hva er ens kjønns identitet, som homofile ikke kan leve ut? Holder kristendommen kjønnsstereotypien for like hellig som det f.eks. islam gjør? Det trodde jeg virkelig ikke.
Du tolker meg på en prikk, jeg er en forkjemper for “fri(het og) kjærlighet”, både for dem som VIL begrense seg av løfter og ekteskap og dem som ikke vil, men jeg kjemper jo faktisk for at dem som vil elske flere skal ha rett til å begrense sin kjærlighet med noenlunde samme løfter og sånn. Jeg definerer trofasthet som å verken skjule noe for ens partner(e) eller gjøre noe mot deres vilje, kanskje først og fremst det med skjuling, for av og til er man jo bare uenig, og kan jo ikke til enhver tid følge de(n) andres ønsker, men at de da hvertfall har kunnskap om det, og kan si sin mening om det. Man er da like spesiell for hverandre i et polygamt forhold som vi sikkert alle er for vår venn Gud?
Jeg vil akseptere å bli elsket mindre enn en annen i et slikt forhold, ja (kanskje så lenge jeg ikke blir hindret i å bli elsket av andre i tillegg). Det er jo ikke alltid man har full kontroll over hvem, hvordan og hvor mye man elsker, så det skal jeg aldri holde mot noen. All kjærlighet er bra kjærlighet, synes jeg, og tar det jeg får. Jeg kan jo som sagt i tillegg bli elsket 100% av den Rette. Jeg tror det kalles “division of love”, det fenomen som mange mener gjør at det blir mindre av kjærligheten når man gir mye av den til en person, at man har et begrenset forråd. Mange polyfolk tror ikke på dette, undertegnede deriblant, og påstår derfor at de sender sin fulle, udelte kjærlighet ut i flere retninger samtidig. Slik jeg ser det, HAR man et kjærlighetsforhold til absolutt alle som fins, det erbare i de aller fleste tilfeller lik null (på en skala fra en til ti). Jeg tror det er mulig å elske alle på ti.
Når man er gift setter man som regel vedkommende man er gift med i en særstilling, en slags førsteplass. Kanskje ikke det mest kompliserte hierarkiet, men kan vel muligens beskrives som en slags rangering?
Jeg har ingen problemer med å dele en ekteskapelig kjærlighet med hvem som helst jeg måtte møte, som jeg føler det for, og det er gjensidig, nei. Ser ingen grunn til å la være (så lenge man da tar sine forholdsregler mht. eventuell seksualitet og andre typer praktiske komplikasjoner som kunne oppstå). Hvorfor mener du det er helt naturlig å føle det slik for bare en person (jeg har lest en forsker som mener at forelskelse har “rettethet”, og at den bare kan rettes mot et objekt om gangen)? Rettferdiggjør i så fall vedkommendes eventuelle bortgang at du likevel kan føle det for en annen?
Når jeg sier at kjærligheten er et absolutt som ikke kan begrenses, så går det jo i utgangspunktet ingen grense. Men som tidl. nevnt, i eksempelet med den pedofile, så skal jo skikkelig kjærlighet praktiseres mellom personer som elsker hverandre. Det kan kanskje være litt drøyt å si at en pedofil ELSKER et barn den voldtar, og bare vil det mest mulig vel, og kanskje enda drøyere å si at barnet ELSKER den pedofile tilbake. Jeg tar gjerne en annen manns ektefelle. Først og fremst er jo det en sak mellem meg og angjeldende ektefelle; vil den, så er jeg med, men jeg hadde nok helst sett at mannen var både informert og samtykkende. Selv hadde jeg hvertfall ikke gjort noe for å skjule det for ham, men hovedansvaret for dette ligger nok hos ektefellen. Blir han såret vil jeg gå så langt som å si at hans holdninger delvis er skyld i smerten. Eller: Om det skal være greit for forholdet de to ektefellene imellom, er opp til dem, om jeg og den ene ektefellen skal “gjøre noe” er opp til oss. Her blir det overlapping, så sannsynligvis vil det jo ikke bli noe av.
For så vidt har du jo rett i at man ikke har RETT til å gifte seg eller leve ut sin seksualitet. Det finnes jo ingen instanser, verken i norges eller Guds lover, og helt sikkert ingen andre, til hvilke man kan klage, om man ikke blir gift eller får noen å leve ut sin seksualitet med. Men om de da tilfeldigvis HAR noen å gifte seg med og leve ut seksualiteten med, er jo saken en annen.
Om det er riktig, konsekvent eller i det hele tatt teoretisk mulig/gjennomførbart eller logisk gyldig, alt det jeg skriver, kan jeg selvsagt ikke garantere, men jeg tør påstå at det er veldig gjennomtenkt. Tenker VELDIG masse på dette
Enig i at det er dumt å tvinge kirken til å måtte gifte homofile. Det får være opp til den enkelte prest, men muligheten burde være der. Også er det jo også det at kristendommen faktisk er statsreligion. Så lenge den er det, vil jeg si det også er et statlig anliggende, og da kan man ikke nekte homofile. Men de kirkesamfunnene som ikke tilhører statskirka, bør stå fritt. Forstår jeg deg rett når jeg tolker deg dithen at du godtar at homofile gifter seg borgerlig, og anser denne type som fullgodt ekteskap per se, bare da selvsagt ikke kristent (så fullgodt som det da kan være)?
Det er mulig jeg tar feil, men av de bibelversa jeg har sett som skal være imot homofili, så går det hovedsaklig på menns homofili, jeg kan ikke huske å ha sett noe om kvinnelig homofili. Hva sier du til det?
Hei Petter, hyggelig å høre fra deg igjen.
Kan jeg få lov til å spørre deg om hva som har gjort at du ikke lengre er kristen ? Hadde vært veldig interessant å få høre hva som er grunnen til det om du har lyst til å fortelle det. Mail meg gjerne om det om du ikke har lyst til å si det her inne. Som en fremtidig prest, så er jeg interessert i å lære mere om hva som gjør at mennesker tar avstand fra kristendommen og skifter religion.
Kjønns identiteten som homofile ikke kan få levd ut, er sitt naturlige kjønn som mann og kvinne. En mann er skapt som mann, en kvinne som kvinne. Og en mann er skapt til å være tiltrukket av kvinner og kvinner av menn. Homofile kan ikke leve dette ut dette.
Hvordan er man like spesiell for hverandre i et polygamt forhold, når kjærligheten kan fordeles ulikt ? Om man elsker noen mere enn noen andre i et polygamt forhold, så er jo den man elsker mere mer spesiell enn de andre.
Tror du på at mennesker er istand til å kontrollere sine lyster ? Eller tror du på at mennesker er tvunget til å leve ut sine lyster ? Kan f.eks et menneske som blir forelsket i en gift person velge å la være å forføre det mennesket og innlede et forhold ?
Du sier det er mulig å elske alle på ti, men klarer du det ? Eller ender du også opp med å fordele din kjærlighet ulikt ?
Hvorfor det er naturlig å elske kun et menneske i et ekteskap ? Fordi Gud har skapt oss til å kunne elske kun ett menneske i et ekteskap. Og jeg vet av erfaring fra de heteorifle forhold jeg selv har vært i, at jeg selv hadde 0 interesse av andre. Det var 100% umulig for meg de gangene jeg har vært i heterofile forhold å føle det samme for andre kvinner som jeg følte for hun jeg da var sammen med. Så min personlige erfaring bekrefter Guds ord.
Om det er mulig å elske kun ett annet menneske, når den første du har elsket er gått bort ? Ja det er fullt mulig å gifte seg på nytt og elske noen på nytt når ens ektefelle er død.
Plager det deg ikke at du sårer et menneske om du hadde tatt en annen manns ektefelle ? Betyr det at det er helt greit for deg om du blir såret av andre ? Eller er det ting i ditt liv som du elsker så høyt at du ikke ville akseptert om noen såret deg på de områdene ? Og i såfall, hvorfor er det da greit å såre andre ved å ta det mest verdifulle de har ( deres kone ), men ikke greit at du selv blir såret ?
Ja jeg kan akseptere et skille mellom borgerlige og kirkelige vigsler, hvor homofile ikke får gifte seg kirkelig men borgerlig. Og et slikt ekteskap vil jo naturlig nok få de samme rettigheter som et kirkelig. Men selv om jeg kan akseptere det, så trenger jeg ikke å like det for det
. Personlig hadde jeg allerhelst sett at homofile ikke fikk gifte seg borgerlig heller, men jeg annerkjenner at vi lever ikke i et teokrati og de homofile som ønsker å gifte seg, vil ikke være istand til å se at homofilt samliv faktisk er synd. Derfor tror jeg at kirken vil heller være nødt til å akseptere at vi får lov til å ha et heteroiflt ekteskap, mens homofile får kun lov til å gifte seg borgerlig. Så får heller vi kristne bli litt mere aktive i evangelisering og forkynnelse ovenfor homofile så flest mulig kan omvende seg og søke å bli fri.
Romerbrevet snakker om kvinners homofili.