Mannen med øynene

En tidlig morgen våknet en ung kvinne i senga. Hun var fullt klar over at hun lå i en fremmed seng, en seng som ikke var hennes ektemanns seng og hun var fullt klar over at den mannen ved siden av henne, var ikke hennes ektemann. Men..det hadde vært så vanskelig å stå imot i går, de hadde vært ute på byen når de traff hverandre og det var…ja..ikke akkurat kjærlighet med første blikk, det er bedre å kalle en spade en spade å si at det var begjær ved første blikk. Hun var fullt klar over at begjæret skulle hun vokte seg for, dette var ikke første gang det hadde tatt overhånd og hun hadde endt opp i en fremmed seng mot sin vilje. For dypt inni seg, så kunne hun ikke ignorere den lille stemmen som sa at det som føltes så godt, som virket så riktig og naturlig, egentlig var forferdelig galt.

Mens hun ligger slik og solstrålene danser inn gjennom et halvt fratrukket vindu på soverommet, så banker det plutselig hardt på døra. Hun fyker sammen i redsel og prøver å huske om han som ligger ved siden av henne var gift. Men hun kan ikke huske å ha sett noen ring eller bilder i leiligheten som tyder på det.

Det banker hardt en gang til, og denne gangen er det en myndig stemme som forlanger at døra skal åpnes. Stemmen kjenner hun igjen, det er en stemme hun har hørt så mange ganger før i andre sammenhenger. Stemmen til den lokale politi mannen. Hun hadde hilst på han hver morgen siden han bare bodde tre hus nedenfor der hun og ektemannen bodde. Så nå skulle det altså skje, nå skulle han få se henne i denne nedverdigende situasjonen i seng med en fremmed mann. Hun var helt sikker på at han ville fortelle ektemannen om dette. Men akkurat nå, så var det ikke det hun fryktet aller mest. Akkurat nå fryktet hun å bli ført frem for rådet. Hun hadde jo forbrutt seg i hor ved å være utro mot sin mann, og siden det var nedfellt i landets lover at hor var forbudt, så var hun også veldig klar over straffen, en offentlig ydmykende rettergang fremfor det store råd.

Det neste som skjedde gikk veldig fort. Hun åpnet døra og naboen hennes presset seg inn sammen med et lite team med politi menn. De gav henne tid til å kle litt på seg, før de svøpte et laken rundt henne, satte håndhjern på og førte henne ut. I øyenkroken kunne hun se at den fremmede mannen fikk penger fra politiet mens han så på at hun ble ført ut. Hun var lurt, blitt forført til å gjøre det hun var fullt klar over var galt og hun hadde gått fem på enda en gang fordi begjæret var sterkere enn fornuften.

Bak i den kalde politi bilen registrerte hun mellom sprinklene foran vinduene at de ikke kjørte til templet og det store råds rettsal. Istedenfor tok de en veg som førte til utkanten av byen. Hun så halvt bort på den ene politi mannen som var satt til å passe på henne i håp om å møte blikket hans. Men det harde uforsonelige blikket fristet ikke til å ta initiativet til en samtale.

Da bilen stoppet og hun ble ført ut, så var solen så sterk at hun først ikke så klart. Men da øynene hennes hadde vent seg til lyset, så fikk hun øye på en liten folkegruppe som satt rundt en mann i en liten park i utkanten av byen. Hun tenkte med seg selv at det var nå merkelig at de ville ta henne med hit, det var vanlig å bli ydmyket foran det store råd i denne type saker. Men her ute var det så få mennesker, og ingen prester, så hun kunne ikke forstå at det her ville bli så ydmykende som å bli ført frem for det store råd.

Mens de slepte og halveis bar henne mot mannen i midten av folkegruppen, så vokste angeren i henne. Hun var veldig klar over at det hun hadde gjort var galt, hun angret så dypt på at hun hadde latt begjæret ta overhånd nok en gang og ikke hørt på den lille advarende stemmen i dypet av sitt indre. Hun hadde latt seg lure og forføre til å bryte landets lover, det kunne ikke tilgies og hun så begynte å forberede seg på en lengre fengselsstraff.  

Snart så ble tankene hennes avbrutt av synet av øynene til mannen i midten av folkegruppen. Hun kunne ikke klare å se vekk fra de øynene, samtidig som hun ønsket å se vekk. De øynene føltes  som han så gjennom henne og inn i dypet av hennes sjel, inn i de små mørke rommene hvor hun gjemte på hemmligheter som bare hun var klar over.

Men samtidig kunne hun se en skuffelse i de øynene, en skuffelse på lik linje med den en god mor har i øynene når hun ser sitt elskede barn gjøre noe mot hennes vilje enda en gang, selv om barnet vet at det er galt. Hun ønsket å se vekk, hun ønsket ikke at han skulle se henne for hans øyne var så gode, kjærlige men samtidig veldig hellige og rene. Men hun klarte bare ikke å se vekk.

Med et hardt dunk ble hun slengt foran mannen med øynene. Folkemengden trakk seg forskremt tilbake. Hun ble liggende nede med ansiktet mot jorda, kunne kjenne den våte lukten av gress i nesa og sola som stekte på de nakne skuldrene hennes. Mens hun ligger der, så hører hun politiet begynne å snakke til mannen i folkemengden. ” Mester, denne kvinnen ble grepet på fersk gjerning i hor. Loven sier at hun skal straffes, men hva sier du ? “

Politiets stemmer var harde og uforsonelige. Hun ønsket at de ikke skulle fortelle for alt og alle at hun var grepet i hor fordi hun skammet seg så. Hun burde jo ha visst bedre, hun burde jo ha sagt nei og hørt på den lille stemmen.

Tankene hennes ble brått stoppet når mannen med øynene begynte å snakke. Og når han begynte å snakke, så var det en stemme lik en stemme hun aldri før hadde hørt. En stemme som forlangte lydighet uten å være krass, en stemme som samtidig uttrykte en blanding av kjærlighet og skuffelse over noe som hun ikke kunne sette fingeren på. Hvordan kunne en fremmed mann som hadde denne utstrålingen virke så skuffet ? Det var nesten som om å høre en far snakke til sitt elskede barn når det er tatt i å gjøre noe galt.

Hun lyttet mens hun lå nede. Hun orket ikke se opp, skammen over det hun hadde gjort var for stor. Men i øyenkroken så hun at mannen med øynene så ned på henne og smilte svakt. Der var det igjen, de øynene og det smilet. En blanding av skuffelse og kjærlighet. Hun følte seg satt tilbake til den gangen moren hennes knep henne i å stjele kaker, noe hun også den gangen var fullt klar over var galt men som hun alikavel gjorde. Det virket som om det var en rød tråd i livet hennes, altid gjøre det som hun visste var galt, også bli knepet etterpå med et ønske om å aldri mere gjøre det gale igjen.

Mannen med øynene rettet seg opp og snakket ” Den syndfrie blant dere skal straffe henne “.

Hun kunne ikke helt tro det hun hørte, hva mente han ? Skulle han ikke gi politiet rett i det hun var knepet i ? Hun reiste hodet halveis opp og så opp på han. Han hadde solen bak seg når han så ned på henne, så hun kunne ikke helt se ansiktet hans klart. Men hun så øynene, de øynene var noe hun for alltid senere ville huske. Hun aldri før sett en så stor kjærlighet, en slik renhet og hellighet hos noe menneske. Hun kunne ikke forklare det, men dette var en mann som hun bare visste i sitt hjerte, i sitt dypeste indre at han var en mann man kunne stole 100% på, en mann uten svik.  Men samtidig var det en autoritet i stemmen hans når han hadde snakket som gjorde at hun skjønte dette var en mann man hørte på, en mann med stor autoritet.

Plutselig registrerer hun at det er stille rundt henne og mannen med øynene. Hun snur seg sakte og forventer å få se politiet og folkemengden. Det eneste hun ser, er politi bilen som er på tur tilbake mot byen uten henne og en folkemengde som blir mindre og mindre mens de går mot sentrum. Det var heller ingen andre der, bare hun og mannen med øynene. Hun snudde seg mot han når han snakke igjen, denne gangen var stemmen en blanding av autoritet og kjærlighet.

” Kvinne, hvor er politiet ? Har ingen straffet deg ? ” Hun ristet svakt på hodet, lettere fortumlet over situasjonen, ” ikke en Herre”.

Hun så opp på han mens hun lå nede og støttet seg halveis på albuen. Øynene hans var nå bare kjærlighet, kjærlighet og tilgivelse. Den samme type kjærlighet og tilgivelse som hun hadde sett i morens øyne den gangen hun ble knepet med kakene og ba moren om tilgivelse.

Når Han snakket til henne, så var stemmen en blanding av autoritet og kjærlighet. Hun kunne ikke forklare dette som skjedde, hun hadde ingen anelse om hvem denne mannen var. Men hun skjønte utifra politiets oppførsel at Han sto over dem i rang, Han var en mann med mye makt, en mann med betydning i samfunnet.

De neste ordene som mannen med øyenene sa ville hun for altid huske. Når hun mange år senere satt på verandaen med barnebarna sine og sin elskede ektemann ved siden av seg, så kunne hun se bort på ektemannen og tenke at de ordene som mannen med øynene nå skulle til å si, var de ordene som forandret livet hennes og berget ekteskapet. Det var de ordene som gjorde at hun fra den dagen av begynte å høre på den lille stemmen inni seg som advarte henne om ulovlige handlinger.

Mannen med øynene snakket igjen mens Han smilte til henne: ”Heller ikke jeg vil straffe deg. Gå bort og synd ikke mer fra nå av ! “.

Guds lov de 10 bud kommer av og til og banker hardt på døra til livene våre når vi har latt oss styre av våre begjær, eller latt oss friste av den onde om vi er kristne. Da er de 10 bud der med en gang og fanger oss i vår synd og vi må erkjenne at vi er skyldige.

Men selv om vi skulle la oss styre av våre begjær, selv om vi lar oss friste av den onde, og selv om de 10 bud nådeløst hiver oss foran Guds domstol og roper ” skyldig !!” mens de peker på oss. Så har vi en som sitter på høyre side av Guds domstol, der sitter Jesus, mannen med øynene i denne historien.

Vi må som kvinnen i historien erkjenne at de 10 bud har helt rett, vi er skyldige og fortjener vår rettferdige straff. Men da kan vi løfte våre hoder og se opp på mannen med øynene, da kan vi løfte våre hoder og se på Jesus og høre Han si “ Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mere fra nå av ! “.

Om du er kristen og har blitt fristet til å gjøre imot Guds lov, så vet du at om du bare bekjenner og omvender deg, så er Jesu ord i avsnittet ovenfor her rettet direkte til deg.

Om du ikke er kristen og du må erkjenne at Guds 10 bud har slengt deg foran Guds domstol og roper “skyldig!!”, så kan Jesu ord i avsnittet ovenfor bli ord til deg. Du trenger å bli frelst for at det skal bli Jesu ord til deg. Klikk deg inn øverst på forsiden i denne bloggen og les mere om hvordan du kan bli frelst.

Om du som er kristen, og du som ikke er kristen, ikke opplever at du er skyldig selv om de 10 bud med rette anklager deg. Så må du være forberedt på det som vil komme, da må du være forberedt på å ta din rettmessige straff for dine lovbrudd. Men valget er til sist ditt, enten å få høre Jesu fantastiske ord til deg, eller få høre ” skyldig ! ” uttalt fra Guds munn den dagen dette livet er over og du står foran Hans trone og ser Jesus på Guds høyre side snu seg bort i skuffelse over at du valgte dommen.