Syklisten

Sola varmet han i nakken mens han syklet bortover den smale vegen som førte nedover mot byen langt der nede. Han var sliten etter en lang tur, men fornøyd og så frem til et godt langt varmt bad på hotellet for å mykne opp musklene.

Han hadde bestemt seg for å ta denne ferien etter kreften. Det var en krevende tid med stråling men etter at han var blitt frisk, så hadde han tatt ut fire ukers ferie og lagt ut på denne ferien med håp om å glemme alt det vonde. Etter tre dager på ferie, så var inntrykkene så mange at minnet om sykdommen var nesten helt glemt.

Akkurat i det han kom rundt en sving fikk han øye på de. En gruppe unge menn kledt i litt fillete klær med merker på armene som bar bud om narkotika og sprøyter. Han tenkte først på å sykle forbi de, i håp om at de ikke ville bry seg om han. Men de hadde stilt seg opp slik at de stengte hele vegen, så han hadde ikke noe valg. Han måtte stoppe. Selv om han håpet at de bare ville spørre han om vegen, klokka eller noe annet trivielt, så fortalte blikket i øynene deres at han var i stor fare.

Alt skjedde nå så fort at han senere ikke husket detaljene. Etter at han hadde stoppet, så hadde de omringet han og krevd å få penger og telefon. Når han ikke med en gang hadde svart, så hadde den ene av de unge mennene slått han over venstre skulder med et langt rør av stål. Smerten var ubeskrivelig og han falt til bakken med det samme med sykkelen over seg. Når han falt, så var det som et kollektivt signal til gruppen av de unge mennene. De gikk løs på han med stålrør, slag og spark mens de ransaket lommene hans for penger og mobil telefon. Han registrerte så vidt at de også tok sykkelen hans og hev den utfor stupet før han besvimte pg.a smertene.

Ikke så langt bak han, så kom en biskop syklende. Biskopen var også på ferie og hadde kurs mot samme landsby. Når han kom rundt hjørnet og fikk se syklisten ligge nede på marka i en dam av sitt eget blod, så stoppet han opp og tenkte seg om. Men etter å ha resonert seg frem til at han som en god kristen i guds tjeneste ikke hadde tid til å stoppe, fordi han følte at den hellige ånd ville at han ikke skulle stoppe og bli plaget med å hjelpe denne mannen, så valgte han å fortsette.

Ca.10 minutter senere kommer pastoren i den lokale pinse menigheten syklende. Han var på tur hjem etter å ha vært på evangelisk reise og holdt evangeliske møter. Det hadde vært en stor suksess, mange var blitt frelst og mange var blitt tillagt både hans menighet og menighetene i de bygdene han hadde besøkt. Når han fikk se syklisten ligge på marka i sitt eget blod, så stoppet han og lukket øynene for å kjenne etter hva den hellige ånd sa til han. Han opplevde ikke at den hellige ånd ville at han skulle stoppe å hjelpe, så han fortsatte å sykle hjemover mens han gledet seg over hvor mange som var blitt frelst. I tillegg så la han merke til at syklisten som lå nede på marka i sitt eget blod, var både palestiner og homofil. Så det bekreftet for han at han hadde hørt rett fra den hellige ånd, der lå det en synder som han ikke skulle hjelpe.

Ca.5 minutter senere kommer det syklende en ung mann. Han så på seg selv som en kristen, men han fant seg ikke til rette i noen av de lokale kirkesamfunnene. Han var blitt en kristen da han bestemte seg for å følge Jesus i en alder av 15 år. Det var for 5 år siden, og i den tiden hadde han både fått tungetale og rukket å lese hele bibelen. Men han opplevde ikke at de lokale kirkesamfunnene egentlig var noe for han, de var mest opptatt av å krangle seg imellom om detaljer fremfor å virkelig ta seg av de nye medlemmene som kom til og fremfor å samarbeide. Jesus hadde jo trossalt bedt om at de skulle være ett iflg.Johannes ev.

Når han fikk se syklisten som lå nede i sitt eget blod, så stoppet han og la han over skuldrene sine før han bar han ned til det lokale sykehuset. Han satt på sykehuset til den fremmede mannen var ferdig operert og gledet seg over å få høre at det ville gå bra med han. Legen som opererte han var selv pinsevenn, og han kunne ikke dy seg men måtte spørre den unge kristne mannen om hvorfor han hadde stoppet og hjulpet syklisten. Trossalt så var jo syklisten både palestiner og homofil ( han hadde regnbue flagget på skjorta si med teksten ” gay pride ” ).

Den unge kristne mannen fortalte legen at han så det som sin plikt å hjelpe, selv om han var både homofil og palestiner. For kristne er ikke kalt til å hjelpe bare de som de er enige med, de er kalt til å hjelpe alle mennesker.

Denne lille historien er en fri omskrivelse av lignelsen om den barmhjertige samaritan i Lukas 10:30-37.

Poenget med denne lignelsen er å fortelle oss at vi kristne, er kallt til å hjelpe alle mennesker uavhengig av etnisk opphav og legning. Det å hjelpe et fremmed menneske, er ikke det samme som å si at vi er enige i deres livsstil eller politiske meninger. Men kjærligheten til vår neste skal altid komme først når vi ser vår neste i nød. Vi finner dette bekreftet igjen i Jakobs brev som understreker veldig sterkt at den kristne skal kjennetegnes på at han hjelper i kjærlighet, alle som trenger det alltid.

Mitt spørsmål til deg som leser dette, er om du identifiserer deg mest med legen, biskopen, pastoren i pinse menigheten eller med den unge mannen som hjalp ? Om du identifiserer deg mest med de 3 førstnevnte, så har du som kristen et problem iflg.Jakobs brev. Men Jesu nåde, Jesu tilgivelse gjelder også for deg iflg.1.Johannes brev. Så om du vil omvende deg fra ditt harde hjerte og få igjen en levende frelsende tro, så er tilbudet der om du vil ta imot det.