Kristen enhet

Hva er det som betyr mest for oss kristne ? Hvorfor er vi frelst ? Jeg håper flertallet av kristne som leser dette svarer at de er frelst fordi de tror på Jesus kristus som Herre og frelser som har gitt dem tilgivelse for synd.

Hvordan kan vi da forsvare at vi sitter i forskjellige menigheter fremfor å være ett ? En del kristne vil nå si at de ikke kan samarbeide med lutheranere som tror på barnedåp, eller med karismatikere som tror på troendes dåp. En del andre kristne vil si at de ikke kan samarbeide med noen som tilber Maria og helgener, mens andre igjen vil si at de ikke kan samarbeide med de som ikke tilber Maria og helgener. Men er en slik argumentasjon noe som vi kan begrunne utifra bibelen ?

La oss ta f.eks synet på dåp. Det er tydelig utifra ny testamentet at vi skal døpe mennesker som kommer til tro, og majoriteten av de som blir døpt i ny testamentet er voksne eller barn som selv er istand til å ta avgjørelsen om å tro. Men vi har ingenting som sier at det er strengt forbudt å døpe barn, og vi har ingenting som sier at Gud ikke kan frelse en som er døpt som barn, for så senere å utvikle den frelsende tro i det mennesket gjennom nattverd og forkynnelse.  Hvorfor velger da enkelte kristne å nekte samarbeide med andre pg.a forskjellig syn på dåpen, når dåpen er det vi vet veldig lite om ? Vi vet bare at vi skal døpe, ikke noe særlig mere. Hvorfor velger da enkelte kristne å begrense Gud ved å si at Gud ikke er allmektig nok til å frelse en som er døpt som barn, men bare de som er døpt som selvbevisste individer som selv har tatt avgjørelsen om å tro ? Sannheten er at vi har ikke rett utifra bibelen til å si at vi ikke kan samarbeide med noen pg.a forskjellig syn på dåpen, vi har heller ikke rett til å si at Gud ikke kan frelse en som er døpt som barn. Men vi har heller ikke rett til å si at det kun er barne dåp som er det eneste rette. Derfor blir det så mye mere uforståelig og trist når kristne alikavel tror de har rett til noe de egentlig ikke har rett til.

Hva med forskjellene mellom katolikker på den ene siden, og karismatikere og lutheranere på den andre siden ? Noen vil med en gang si at de ikke kan samarbeide med katolikkene, fordi de er den “store skjøge” som vi finner i åpenbaringen. Det er en så idiotisk påstand at den er ikke en gang verdt å kommentere.

Når det gjelder synet på Maria og helgenene, så har jo ikke det noen betydning for katolikkenes frelse. Vi må erkjenne at normativ katolisisme tilsier ikke at man skal tilbe Maria og helgener, man skal kun tilbe Jesus. Men Maria og helgenene blir forbilder for katolikkene, forbilder i et gudfryktig liv. Bibelen sier at det er synd å tilbe noe annet enn Gud, når katolikkene da ikke tilber noe annet enn Gud, så har heller ikke vi rett til å si at vi ikke kan samarbeide med katolikkene. Derfor så blir det så mye mere trist når enkelte kristne velger å ta seg den rettigheten som de ikke har, når de velger å ikke samarbeide med katolikkene. Når man i tillegg tenker etter, så har kanskje vi noe å lære av katolikkenes fokus på å leve et gudfryktig liv ?

Men når dette er sagt, så har heller ikke katolikkene rett til å si at de ikke kan samarbeide med andre kristne fordi de ikke er kristne. Men vi ser heldigvis en tendens innenfor katolisismen til en større annerkjennelse av andre kristne kirkesamfunn, og til en vilje til å forlate sitt dogme om at katolisismen er den eneste ekte kirke.

Til sist sitter vi igjen med kjernen i evangeliet: Frelse ved tro på Jesus Kristus som Herre og frelser.

Dette er den troen som forener oss som kristne, selv om vi er uenige i en del dogmatikk. Dette er den troen som gjør oss istand til å se hva som er felles og uforanderlig dogmatikk og hva som er mindre viktig. Eksempel på felles og uforanderlig dogmatikk er at en kristen kan ikke både synde og være kristen, du må være villig til å forlate synd for å bli en kristen. Et annet eksempel på felles og uforanderlig dogmatikk, er troen på treenigheten og troen på at man ikke kan gjøre seg fortjent til å bli frelst.  

Når vi da vet at Jesus selv i Johannes ev. 17:21 ber om at vi skal være ett i troen på Han, men vi idag ikke er ett og enkelte av oss kristne jobber for at vi aldri skal bli ett, så er vi plutselig en meget uforståelig og trist situasjon.  Hvordan kan enkelte kristne kalle seg selv for kristne når de bevisst velger å gå imot Jesu ord og bønn om enhet ? Hvordan kan enkelte kristne la små ubetydelige detaljer i dogmatikken som f.eks synet på dåp være god nok grunn til å gå imot et samarbeid med brødre og søstre i Kristus ?

Er det rart at vi i Norge ikke ser store landsomfattende vekkelser når kristne er så splittet som vi faktisk er ? Vi har jo Jesu egne ord i Johannes ev. 17:23 på at vekkelsen kommer den dagen vi kristne er ett.

Men hva er det som hindrer oss fra å bli ett pr.av i dag ? Vi må erkjenne at ingen av oss har grepet den hele og fulle sannheten, vi har grepet noe, men ikke alt. Vi må erkjenne at vi er likeverdige med brødre og søstre som har et forskjellig syn enn oss på ubetydelige ting i dogmatikken, men som er enige med oss på det i dogmatikken som faktisk betyr noe.

Også…så må vi også slutte med den idiotiske omtalen av den katolske kirke som “dyret”, “den store skjøge” m.m.

Da..og bare da..kan vi med hånda på hjerte si at vi virkelig har Jesus som Herre i vårt liv, når vi jobber aktivt for å oppfylle Hans bønn i Johannes ev.17:21.