En mann våknet en dag og oppdaget at bilen hans hadde brutt sammen.  Han skulle være på jobben til akkurat kl.08:00 og fikk derfor et kjempeproblem. Nærmeste buss gikk enten for tidlig eller for sent, så han var helt avhengig av å få en av naboene sine til å kjøre han siden kona allerede hadde dratt på jobb med sin bil. Han kjente naboen godt, så han var ganske sikker på at han ville få et ja til hjelp, men han kunne allikevel ikke være 100 % sikker, for kanskje naboen var opptatt. Men han tok sjangsen, slo nummeret til naboen og sa “jeg ber om hjelp, kan du kjøre meg?”. Mens han ventet på naboens svar så kjempet han med tvilen, hva om han fikk nei..hva skulle han gjøre da?

En annen mann var i samme situasjon, men hans nabo hadde gitt han et løfte om at uansett hva han trengte hjelp til og uansett når tid han trengte hjelpen, så ville han stille opp. Når denne mannen ringte naboen, så var det første ha sa “Takk for at du stiller opp for meg, for nå trenger jeg deg virkelig, bilen min har brutt sammen og jeg må på jobb”. Mens han ventet på naboens svar så var han helt rolig for han var jo sikker på å få et ja siden naboen hadde gitt han dette løftet. Det eneste han trengte å si var “takk” å ta imot.

Vi begynte dagens lille stykke med å sitere Hebr 11:1: “Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.”

Hvem av disse to mennene i eksemplene ovenfor hadde tro?

I det første eksemplet hadde mannen ikke noe håp om å få hjelp og heller ingen bevis for at han ville få det.  Hvordan han henvendte seg til naboen reflekterte også dette. Men i det andre eksemplet, så hadde mannen både et håp om få hjelp og et bevis på det, fordi naboen hadde lovt han det. Hvordan denne mannen henvendte seg til naboen reflekterte i stor grad at han hadde tro.

Hvordan er det med deg når du henvender deg til Gud i bønn? Er du som den første mannen eller den siste?

I Matt 21:22 Leser vi “Og alt dere ber om i bønnene deres, skal dere få, når dere ber med tro.”
Om du er som den første mannen, så kan ikke du heller forvente å få noe av Gud når du ber til Han, for Matt 21:22 sier helt klart at vi må be med tro. Vi må da be til Gud slik som den andre mannen ba å be med tro. Men hva er egentlig tro? Hvordan ber vi med tro? Og betyr det at vi er lovt at vi får alt vi vil når vi ber med tro, selv ting vi ikke trenger?

La oss ta det siste først. Mannen i det siste eksemplet hadde et løfte fra naboen om å få hjelp. Han kunne derfor henvende seg til naboen med tro å vite at han ville få se dette løftet oppfylt. Naboen i det første eksemplet hadde ikke gitt et slikt løfte,  om så mannen i det eksemplet hadde hatt tro, så ville ikke han hatt noen garanti på at naboen ville hjulpet han.

I Matteus 8:13 leser vi at når vi har tro og går på det Gud sier til oss i sitt ord, så kan vi også forvente å få se oppfyllelsen av det Gud lover oss.  Det betyr at vi er ikke lovt å få alt vi vil når vi ber med tro, vi er bare lovt å få de tingene Gud lover oss i sitt ord.

Men hva er egentlig tro og hvordan ber vi egentlig med tro?

Mannen i det siste eksemplet hadde tro og han viste dette ved å si et enkelt “takk”.  Han spurte ikke om å få noe fra naboen, han bare sa “takk for at du stiller opp for meg”. Sagt på en annen måte, det mannen gjorde var å stole på at naboen ville hjelpe også tok han i mot den hjelpen.

Tro er som vi leste i Hebr 1:11 tillit til at det Gud har sagt er sant og gjelder for oss. Og det å be i tro er å si et enkelt takk til Guds løfter og for at det gjelder for oss i dag.

Om du ber “Kjære Jesus gi meg fred” så ber du ikke i tro, for det du egentlig sier da er at du ikke er 100% sikker på om Han vil gi deg sin fred.

Men vi vet ut i fra Johannes 14:27 at Han har lovt oss sin fred.

Så da trenger vi bare å si “Takk Jesus for at du gir meg din fred” og da ber vi i tro og da viser vi tro og da lover også Gud å svare oss.

Så har du sagt takk til Jesus i det siste?

Johannes 10 fra vers 3 til 10: Vaktmannen åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut.  4 Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner hans stemme.  5 Men en fremmed følger de ikke; de flykter for ham, fordi de ikke kjenner stemmen til den fremmede.»  6 Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva den betydde. 7 Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er døren inn til sauene.  8 Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem.  9 Jeg er døren. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst, og han skal gå inn og ut og finne beite. 10 Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.

Hva tenker du på når du hører ordet bønn? Er bønn krevende og vanskelig hvor du må bruke et bestemt språk, ha på deg bestemte klær eller stå i en bestemt kroppsstilling? Er bønn noe bare prester i kirken kan gjøre? Hører Gud det du ber, eller er Han stille? Er bønn bare en envegs kommunikasjon?

Slike spørsmål er helt vanlige når det gjelder bønn til Gud. Men det de fleste ikke tenker over er at bønn er egentlig en helt vanlig samtale mellom en kjærlig god Far og Hans sønn eller datter, mellom Jesus Kristus og deg. Vanligvis så pleier vel samtaler mellom en som elsker deg slik du er og deg selv være en ukomplisert prosess? Hvorfor skal det da være annerledes når du samtaler med Jesus Kristus?

Du trenger ingen prest, pastor eller kirke for å snakke med Jesus. For om du er et Guds barn, så sier Johannes 10:3-10 at du vil automatisk kjenne igjen Jesu stemme når Han snakker til deg. Og Jesus lengter etter at bønn skal være en toveis kommunikasjon hvor du snakker til Han og Han svarer deg.

Så hvordan skal man snakke med Jesus? Hvordan snakker du med et vanlig menneske som er glad i deg? Ja jeg vet du kan se et vanlig menneske som er glad i deg og du kan ikke se Jesus, jeg er enig i at det kan vanskeliggjøre det litt. Men det at du ikke ser Jesus betyr ikke at Han ikke er der. For Jesus er Ånd, og Ånd kan man ikke se. (Joh 4:24)

Så du vet altså nå at Jesus er der selv om du ikke ser Han. Begynn da å prate til Han slik du ville hatt en normal samtale med et annet menneske som elsker deg. Vær ærlig med Han, fortell Han om alle dine sorger, alle dine gleder, alle dine tanker. Fortell Han om det du gruer deg til, det du gleder deg til. Når du har gjort det, så vent og la Han få sjangs til å svare.

Men hvordan svarer Jesus? Han kan svare deg på veldig mange måter, det kan komme som en tanke, en følelse, en sang, noe du leser, en hørbar stemme eller gjennom et annet menneske. Dette jeg skal si nå er veldig viktig: Han vil alltid svare deg, men kanskje ikke på den måten du forventer. Så vær våken for Hans svar for det vil komme når du begynner å snakke med Han.

For å vite at det virkelig er Jesus som snakker, så må du teste det du hører. Om det du hører fordømmer deg, gjør deg redd eller går i mot bibelens ord, så er det ikke Jesus som snakker til deg.

Når Jesus snakker, så vil du alltid forstå at Han elsker deg for den du er. Det vil aldri gå imot bibelens ord og du vil aldri bli redd. Ja Jesus kan påpeke feil du gjør og si at du må rette det opp. Men da vil Han ikke si det på en fordømmende måte, da vil Han i klar tale si at Han elsker deg men det du gjorde der var galt og det må du omvende deg fra.

Så nå skjønner du at bønn er egentlig en samtale mellom to personer som elsker hverandre, Jesus Kristus og du som er Hans barn. Derfor trenger du ikke noen prest, pastor eller kirke for å kunne snakke med Jesus. Du trenger ikke noe bestemt språk for å snakke med Jesus, du trenger heller ikke stå i noen bestemt kroppsstilling for å snakke med Jesus. Du kan snakke med Han der du er, på bussen, i bilen, hjemme, kontoret, skolen, sykehuset. Ja over alt kan du snakke med Han, for om du er et Guds barn, så er Han der du er. Og det beste av alt – siden Han elsker deg og du elsker Han, så kan du snakke om ALT med Han. Du kan aldri sjokkere Han eller skremme Han vekk fra deg med det du sier til Han. For Han elsker deg for høyt til å la seg skremme eller sjokkere. Men nettopp fordi Han elsker deg, så vil Han høre alt du har å fortelle Han for det er bare når du forteller Han alt at Han kan hjelpe deg.

Så begynn i dag og snakk med Han som elsker deg, Jesus Kristus.

Lukas 15

11 Jesus sa: «En mann hadde to sønner. 12 Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. 14 Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. 15 Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. 16 Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
    17 Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ 20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
        Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. 21 Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ 22 Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. 23 Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. 24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
    25 Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. 26 Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. 27 ‘Din bror er kommet hjem,’ svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ 28 Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. 29 Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. 30 Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ 31 Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. 32 Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

Jesu lignelse om den bortkomne sønn er for mange av oss en velkjent tekst. Men det er nettopp med velkjente tekster vi overser små men viktige detaljer som kan ha en avgjørende betydning for hvordan vi forstår vårt forhold til Far.

Det viktigste i hele teksten er sønnen som vender hjem. Denne sønnen har med vitende vilje spilt bort hele arven som han fikk fra faren. Det ville være derfor være veldig rett av hans far å gi han en straff når han vender hjem. Denne sønnen har heller ingen mulighet til å gjøre det godt igjen, for arven var så stor at han ikke ville rekke å tjene inn igjen det tapte. Legg merke til en viktig detalj i teksten akkurat her: i vers 17 så våkner sønnen som av en drøm og erkjenner at livet hans er egentlig ganske ille der han bor blant griser etter å spilt bort arven. Dette får han til å angre på det han har gjort å gå hjem til sin far. Når faren ser han, så får sønnen full tilgivelse, fordi faren ser at det er en angrende sønn som kommer. Nettopp fordi det er en angrende sønn så er sønnen i stand til å ta imot en tilgivelse uten betingelser. Hadde sønnen derimot vært stolt og hovmodig og ikke innsett hvor galt det hadde gått, så ville sønnen aldri vært i  stand til å ta imot tilgivelsen og fars kjærligheten fordi han ville aldri ha skjønt at han trengte den.

Her kommer vi til det første vi kan lære av denne teksten:

Alle mennesker på denne jorden har spilt bort vår fars arv i det øyeblikket vi første gang syndet. Vi trenger å erkjenne hvor ille det har gått med oss så vi kan angre på å ha syndet mot Far. Vi trenger å erkjenne at vår synd er så stor at vi kan aldri gjøre godt igjen det vi har gjort mot Gud. Vi trenger å angre at vi har syndet for å kunne være i stand til å ta imot Guds fulle tilgivelse som blir gitt oss helt uten betingelser. Og vi trenger å stole på at Gud elsker oss så høyt og helt uten betingelser at Han gav oss Jesus Kristus, sin Sønn og vår bror til å dø på et kors til soning for våre synder for så å stå opp igjen etter tre dager.

1. I lignelsen om den bortkomne sønn, så tilgir faren fordi han elsker sønnen. Gud tilgir oss fordi Han elsker oss og den kjærligheten har gjort at Han gav oss Jesus som døde for våre synder og sto opp igjen etter tre dager.  

2. Sønnen blir tilgitt mens han fremdeles er en synder. Sønnens far vil ikke en gang høre snakk om noen unskyldninger, han vil bare ha ekte anger. Han vil bare at sønnen skal la seg elske uten betingelser for den han er. Gud tilgir oss mens vi fremdeles er syndere. Gud vil ikke at vi skal prøve å unnskylde oss, Han vil bare at vi skal ha en ekte anger over vår synd og en ekte tillit til hva Jesus gjorde for oss på korset som kan gjøre oss i stand til å ta imot Han tilgivelse og kjærlighet. For med en slik anger og en slik tro, så er vi i stand til å la oss elske av Gud for den vi er, helt uten betingelser.

Dette er punkter som de fleste av oss har fått med oss, men som vi sjeldent tenker over fordi det er så velkjent. Men nettopp fordi vi ikke tenker over det, så går vi også glipp av de andre viktige punktene.

Sønnen hadde ingen mulighet til å betale tilbake arven, allikevel ble han tilgitt og elsket av sin far fordi sønnen angret det han hadde gjort. Men han blir ikke bare tilgitt, han blir også gjort til sønn igjen av sin far. Les dette en gang til: Han blir ikke bare tilgitt, han får også lov til å være sønn igjen i familien med alle de samme privilegiene som han hadde hatt før han sløste bort arven, med den samme kjærligheten fra sin far som han hadde før han sløste bort arven selv om arven fremdeles er tapt. Sagt på en annen måte: Han får lov til å bli sønn igjen bare fordi faren hans elsker han og den kjærligheten gjør at faren hans setter en strek over det sønnen har gjort.

Når vi skjønner at vi har syndet, vi angrer dette og stoler på hva Jesus gjorde, så gjør Gud oss til sønner og døtre av Han på tross av hva vi har gjort bare fordi Han elsker oss uten betingelser.  For å si det på en litt annen måte:

Vi kan ikke gjøre noe annet enn å angre vår synd og tro på hva Jesus gjorde, så blir vi tilgitt. Tilgivelsen fra Gud er ekte kjærlighet helt uten betingelser. Pga vår anger, og vår tillit til at Jesus døde på korset for våre synder, så kan Gud elske oss uten betingelser og tilgi oss uten betingelser selv om vi fremdeles er syndere. MEN vi kan heller ikke gjøre noe for å bli Guds sønner eller døtre etter at vi er tilgitt. For mens vi fremdeles er syndere, så får vi lov til å bli Guds sønner eller døtre pga vår tillit til hva Jesus gjorde og pga vår anger. Dette får vi lov til å bli  selv om vi fremdeles gjør feil og begår synd. Alt dette pga Guds kjærlighet til oss.

Det eneste du kan gjøre for å bli tilgitt av Gud er å angre på det du har gjort og stole på at Jesus har dødd for dine synder. Det eneste du kan gjøre for å bli et Guds barn er å angre på det du har gjort å stole på at Jesus har dødd for dine synder. Det eneste du kan gjøre for å bli elsket av Gud, ha Han som din Far som elsker deg uten betingelser, er å angre på det du har gjort og stole på at Jesus døde for dine synder.

Det er dette som er nåde, ufortjent kjærlighet, ufortjent tilgivelse, uforkjent adoptert som Hans sønner og døtre helt uavhengig av hva vi gjør og ikke gjør.

Det er en sønn til i denne lignelsen, den sønnen hadde ikke forstått hva nåde er.

Så da blir spørsmålet, hvem er du? Er du sønnen som fikk nåde? Eller er du han som ikke har forstått hva nåde er og som prøver å gjøre deg fortjent til Fars kjærlighet?

Med dette ønsker jeg deg en velsignet uke.

Far tror på deg og du skal ha tro på deg selv…

Hva tenker du når du leser den setningen?

La oss først minne hverandre på hva tro egentlig er, tro er ikke bare å holde noe for sant. Tro er tillit.

Når jeg leste den setningen “Far tror på deg og du skal ha tro på deg selv..”, så tenkte jeg at det ikke gikk å ha tillit både til seg selv, til Far og samtidig at Far har tillit til meg. For å starte med det siste først, jeg tenkte at Far kan ikke ha tillit til meg fordi det at Far har tillit til meg er det samme som å si at Han er avhengig av meg. Hvordan kan Gud være avhengig av meg et lite dødelig menneske? Også tenkte jeg at det å ha tillit til seg selv var nesten avgudsdyrkeri, for om jeg har tillit til meg selv så trenger jeg jo ikke å ha tillit til Far. Derfor valgte jeg i lang tid å bare ha tilit til Far, og jeg vet at det er en del av dere der ute som har hørt en del forkynnelse som har fått dere til å tenke på samme måte som meg.

Men det å ha tillit til seg selv og det å ha tillit fra andre er viktig for oss mennesker. Det er faktisk så viktig at jeg tror mange av dere i likhet med meg har følt at det å bare ha tillit til Far gjorde kristen livet vanskelig å leve.  Men det er ikke så rart om dere følte det slik, for slik vi nå snart skal se, så har Far skapt oss for å kunne ha tillit til oss selv og få tillit fra Han.

Vi har to gode eksempler på dette i bibelen (www.bibelen.no) , la oss begynne med Dommerene 6:12-16. Her leser vi om Gideon som egentlig var en ganske redd mann. Av frykt for Israels fiender så forsøker han å skjule kornet om natten, og litt senere leser vi at han samme natt var så redd for sin egen slekt og mennene i byen han bodde i at han rev ned avgudstemplene om natta istedenfor å gjøre det på dagen. Allikevel leser vi i vers 12 og 14 at Far omtaler Gideon som en ”sterk kriger”. Det vi altså ser her er at Gideon som følte seg som alt annet enn en sterk kriger blir av vår Far omtalt som en sterk kriger. Far hadde m.a.o tillit til Gideon og opppmuntret han til å ha tillit til seg selv.

I andre mosebok, kapittel 3 og 4 så leser vi om Moses. Legg merke til at når Moses først blir kalt av Far, så sier Far til Han  at det er bare Moses som skal gå til Farao å kreve at Israels folket skal få dra. Far hadde m.a.o tillit til Moses. Men når Moses i kapittel fire ikke klarer å ta imot denne tilliten, så sier han til Far at Far må sende en annen. Moses turte simpelthen ikke gå til Farao fordi han hadde en talefeil som gjorde det til en meget skremmende tanke å skulle stå foran den mest mektigste statslederen på den tiden og kreve noe av han. I likhet med Gideons tilfelle, så forsøker Far først å oppmuntre Moses til å ha tillit til seg selv kapittel 4 vers 11 og 12. Men Moses klarer ikke å ha tillit til hverken Far eller seg selv, og da gir Far etter i vers 14 og gir Moses hjelp i form av hans bror Aron. Men i utgangspunktet så hadde Far i tankene at det bare skulle være Moses som skulle gå til Farao.

Det som er felles for både Gideon og Moses er at Far hadde tillit til dem og oppmuntret dem til å ha tillit til seg selv fordi Far hadde bestemt seg for å gå med dem i det de skulle gjøre.  Akkurat dette er viktig å legge merke til, Far sa ikke til Gideon og Moses at de klarte seg selv uten Han. Han sa at fordi Han gikk med dem, så skulle de ha tillit til seg selv og vite at Han hadde tillit til dem. Og dette var viktig for at de skulle klare å gjøre det Far hadde sendt dem til å gjøre.

I Matteus 28:20 og Johannes ev.14,15,16 leser vi at når vi er et Guds barn, så er Far alltid med oss. Derfor vet vi at så lenge vi gjør Guds vilje, så sier Far til oss det samme som Han sa til Gideon og Moses: Ha tillit til deg selv og vit at jeg har tillit til dere, fordi jeg er med dere i det dere gjør.

Da forstår vi at det er faktisk veldig bibelsk riktig å tro at Far har tillit til oss i tillegg til å ha tillit til seg selv. Eller sagt på en annen måte, det er veldig bibelsk å tro at Far sier til deg: “Du har det som skal til..”

Med det ønsker jeg deg en velsignet god uke.

Ekte kunnskap er den kunnskap som får deg til å leve et ydmykt liv, om du har mye “kunnskap” men ikke lever et ydmykt liv, så har ikke du lært noen ting. Det er så lett å la seg friste til å skryte av all den kunnskapen en har og prøve å bruke den til å fremme din egen sak. Men om du lar deg friste til dette, så har du latt deg friste av djevelen til å gjøre hans gjerning. For slik skryt skaper splid, misunnelse og er grunnlagt på egoisme. Der du finner splid, misunnelse og egoisme så finner du ikke Gud, men du  finner djevelen der. Den sanne kunnskap derimot er Guds visdom. Denne visdommen kommer fra himmelen og vil alltid fremme fred fremfor splittelse og misunnelse. En person som har denne type kunnskap vil aldri skryte av hva han har og vil alltid se til andres behov før sine egne. Han som har denne type visdom og kunnskap vil alltid tilgi, være rettferdig og til å stole på.

Så hvilken type kunnskap har du? 

(Jakob 3)

Med dette ønsker jeg deg en velsignet uke.

Har dere noen gang lagt merke til hvor stor makt en liten mekanisk del kan ha? For eksempel, så kan et stort fly som en Boeing 747 settes på bakken eller oppløses i lufta pga noe så lite som en skrue som er montert litt galt.

Når vi skal snakke, så er det tungen som er utslagsgivende for at det vi vil si faktisk kommer ut som forståelige lyder. Tungen er en veldig liten kroppsdel, men i likhet med en mutter på en Boeing 747, så kan tungen ødelegge nesten en hel verden. For med tungen kan du ødelegge hele livet til et annet menneske om du bestemmer deg for å baktale det. Med den samme tungen kan du også gi ordre om krig, ordre om vold og du kan si trøstende kjærlige ting. Det er altså mulig at tungen kan både ødelegge et menneske eller en hel verden og velsigne et menneske med gode kjærlige ord.

Når du skal kjøpe en kartong melk i butikken så ser du på holdbarhetsdato for å forsikre deg om at det bare kommer frisk melk ut av kartongen. Om holdbarhetsdatoen ikke er passert, så vet du at det vil bare komme frisk melk ut av kartongen så sant du oppbevarer den rett. Om vi er Guds barn, så er vi født på ny og vårt gamle liv er dødt. Hvordan kan det da ha seg at det kan komme både ondskap og godhet ut av munnen på et Guds barn som er født på ny?

Det må ikke være slik at vi som er Guds barn bruker vår tunge til å både spre ondskap og godhet, for i likhet med en melkekartong som ikke er gått ut på dato, så har vi bare en kilde i oss som er Den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd er godhetens kilde og kan bare spre godhet.

Pass derfor på kjære bror og søster at din tunge brukes til å vise omverdenen at du har Den Hellige Ånd i deg.

(Jakobs brev 3)

Med dette ønsker jeg deg en velsignet uke kjære bror og søster.

Far vil alltid behandle alle likt, for i Hans øyne så er det ikke noen mennesker som er bedre enn andre. Vi som er Hans barn skal også behandle de mennesker vi møter likt, for om vi gjør forskjell på folk, så synder vi.

Dessverre så er det allikevel mange menigheter i dag hvor menighetens medlemmer har faste plasser. Det er også mange kristne organisasjoner som setter opp plaketter i inngangen over de som gir ekstra mye til menighetens eller organisasjonens arbeid. Også er det de forkynnerne som lover å be en ekstra dag i uken bare for de som gir penger til menighetene sine, i tillegg til at de setter navnene på bidragsytere under menighetens stoler. Dette er forskjells behandling og en synd.

Når vi skal behandle alle likt, så kan ingen av oss ha faste plasser i menighetens lokale. Vi kan heller ikke sette opp en plakett i inngangen over de som har gitt ekstra mye penger til menighetens arbeide. Men vi kan heller ikke sette navnene på stolene til de som har gitt ekstra mye penger, eller love å be en dag i uka spesielt for de som gir penger til menighetene våre.

Jordisk rikdom har en stygg tendens til å forhindre at mennesker blir et Guds barn. Tenk bare på historien om den rike unge mannen som traff Jesus og som ville ha evig liv. Han var ikke villig til å gi slipp på sin rikdom som han elsket mer enn evig liv, derfor kunne han ikke ta imot Jesu kall.

Når Far utvalgte oss til å bli tilgitt, så valgte Han seg mennesker som ikke er fanget i jordisk rikdom. Man kan faktisk gå så langt som å si at Han utvalgte seg mennesker som er fattige etter denne verdens standard. Men selv om vi er fattige etter denne verdens standard, så er vi allikevel rike fordi vi er blitt arvinger til vår Fars himmelske kongedømme pga vår tillit til Han.

Når vi da gjør forskjell på folk og viser større respekt og ære til de rike i menigheten, så gjør vi det motsatte av det vår Far gjør og det er en synd. Vi må heller ikke glemme at de som har mye jordisk rikdom ser vår Fars kongedømme og makt som en trussel. Når de ser oss og vår Far som en trussel, så motiverer det dem til å undertrykke oss. Så i tillegg til at det å gjøre forskjell på folk er en synd, så ender vi opp med å gjøre ære på våre egne undertrykkere når vi gjør forskjell på folk.

Fars lov som Han har pålagt oss å holde kan summeres opp i ett bud, elsk din neste som deg selv. Det å elske sin neste som seg selv er å være barmhjertig. Om vi gjør forskjell på folk, så elsker vi ikke vår neste som oss selv og er ikke barmhjertige. Da synder vi siden vi bryter Fars lov. Far vil gi en hard dom til de som ikke viser barmhjertighet og gjør forskjell på folk. Men til de som elsker sin neste som seg selv og viser barmhjertighet så vil Fars dom være mild.

Sier du at du har tillit til Jesus men det ikke viser seg i hvordan lever livet ditt, så har du ingen tillit, da har du bare en tro. En tro kan aldri frelse deg og gi deg Guds tilgivelse.

Tror du at det finnes en Gud? Onde ånder tror også at Gud finnes og denne troen får dem til å skjelve av frykt. Men de har ikke noe tillit til Far, derfor fortsetter de i sin ondskap og blir aldri frelst. Om din tillit til Far ikke viser seg i hvordan du lever livet ditt, så har du bare en tro som ikke vil gi deg tilgivelse og frelse.

Den frelsende tro som gir tilgivelse er den som blir en tillit til Far og viser seg i at livet ditt blir forvandlet. Eksempel på dette ser vi i Abrahams tro. Abraham trodde på Gud, men hans tro var en så sterk tillit til Gud at når Gud sa at Abraham skulle ofre sin sønn Isak, så gjorde Abraham som Gud sa. Abrahams tro var med andre ord en så sterk tillit til Gud at han ikke tvilte et sekund på at Gud kunne ordne situasjonen selv om Isak som var Abrahams løftes sønn var død. Denne sterke tilliten til vår Far var det som gjorde at Abraham ble regnet for å være Fars venn.

Tror du at Gud finnes? Om den troen får deg til å stole på at Gud er din Far som har frelst deg ved å la Jesus Kristus dø for dine synder, for så å reise Jesus opp igjen fra de døde så har du en tillit til Far som er den frelsende tillit. Om den troen får deg til å leve slik Far har sagt i sitt ord du skal leve, i tillit til at Far også vil hjelpe deg å leve slik, så har du en tillit til Far som er den frelsende tillit.

(Jakobs brev 2)

Med dette ønsker jeg deg en velsignet uke.

Det er ingen av oss som har et problemfritt liv, men egentlig så er det en positiv ting. Det problemfylte livet er i seg selv en kilde til at vår tillit til Far blir styrket. For når vi tenker oss om, så må vi jo innrømme at når vi møter problemer så må vi ta et valg, enten gi etter for de eller bestemme oss for å stole på at Far får oss ut av de.  Hver gang vi velger å stole på vår Far, så øker vår tillit til Han litt mer.  Om vi da hadde hatt et problemfritt liv, så ville vi aldri hatt muligheter til å øke vår tillit til Far. Derfor er det problemfylte liv egentlig en velsignelse så lenge vi velger rett.

I løpet av våre liv så kommer vi mange ganger opp i situasjoner hvor vi ikke hva vi skal gjøre. Far ønsker å gi oss visdom til å takle slike situasjoner og Han har sagt at vi skal få den visdommen om vi ber Han om det. Men vi må ha tillit til Far når vi ber om denne visdommen, for har vi ikke tillit til Far så vil Han heller ikke svare på våre bønner.

Blir du fristet til å begå synd, så er det ditt ansvar å si nei og ikke la deg friste. Du kan gjøre dette i tillit til at Far har gitt deg sin Hellige Ånd som gir deg den styrken du trenger for å si nei. Men om du ikke sier nei til fristelsen, så blir heller ikke styrken i deg aktivert og da synder du. Men da er det også ditt eget ansvar. For det er aldri Far som frister oss, for Far er bare god og blir aldri selv fristet av det onde. Den som ikke sier nei til fristelsen  vil til sist gå tilbake til å bli levende død igjen fordi han lar seg hele tiden friste til å synde uten selv å ta ansvar for å si nei til synden.

Husk på kjære brødre og søstre at all god gave kommer fra Far. Far er alltid den samme og Han er bare god. Det var fordi Han bestemte det at vi ble født inn i det nye livet den dagen vi ble Hans barn og lot oss frelse.

Vi må ikke glemme at Far har gitt oss sitt ord som rettledning for hvordan vi skal leve våre liv. Derfor må vi først søke ordets veiledning før vi snakker eller gjør andre ting. Om ordet sier det er ok, altså bibelen, så kan vi handle og gjøre det. Men sier ordet nei, så kan vi ikke gjøre det vi vil. Og husk også at Den Hellige Ånd som har skrevet og forfattet bibelen vil aldri noen gang gå imot sitt eget ord. Får du derfor en åndelig åpenbaring som går i mot Fars ord, så er det ikke Den Hellige Ånd som har gitt deg den. Slike åpenbaringer som går i mot Fars ord kommer alltid fra djevelen.

Derfor må vi hver eneste dag ha en tid med ordet til Far så vi ser hvordan vi skal leve og møte dagens utfordringer. For gjennom det ordet vil også Den Hellige Ånd som vet på forhånd hvilke utfordringer vi skal møte vise oss hva i Fars ord vi trenger å lese for å være forberedt. Om vi bare leser i ordet og ikke lever som det sier vi skal leve, så bedrar vi oss selv. Da er vi som den mannen som ser navnet sitt på postkassa men glemmer hva han heter i det øyeblikket han ikke lengre ser sin egen postkasse.

Om vi derimot gjør slik ordet sier vi skal gjøre og slik Den Hellige Ånd leder oss til, så vil vi for alltid være velsignet av Far.

Om du baktaler, sladrer, sprer sinne og hat med ordene dine og mener du tilber Far, så narrer du deg selv. Om du leser i ordet hvordan du skal leve, men du gjør ikke slik som det sier, så narrer du deg selv om du virkelig tror at du tilber Far.

Rett tilbedelse av Far er å leve slik ordet sier vi skal leve og ta seg av de svake i samfunnet.

(1.Jakobs brev 1)

Med dette ønsker jeg deg en velsignet uke.

I vår tid, så er det ikke så vanskelig å bekymre seg. Vi trenger bare bli påmint farene for svineinfluensa eller dommedag i 2012, så vil mange av oss kjenne hvordan bekymringen tar tak. Da vil vi også kjenne på hvor vanskelig det er å konsentrere seg om andre ting enn det du bekymrer deg over. Mye av det vi da ikke klarer å konsentrere oss om er egentlig ikke så farlig.

Det er ikke så farlig om vi ikke klarer å følge med på tv pga ting vi er bekymret for, for tv kan vi klare oss uten. Men det som blir farlig er når bekymringer gjør det umulig for oss å konsentrere oss om ting vi er avhengige av. Om du for eksempel blir så bekymret at du slutter å spise, så har du et problem. Og om du blir så bekymret at bekymringen blir viktigere enn ditt liv med Jesus i bibel, fellesskap og bønn, så har du et enda større problem. For vi kan ikke klare noe om vi ikke holder oss nær til Han. (Joh 15:5, 2.Kor.12:9)

Bekymringer kan enten paralysere deg, eller motivere deg til handling. Om den motiverer deg til å prioritere vekk ting du godt kan klare deg uten, så er det positivt. Men om den motiverer deg til å tvile på Guds godhet, så går det ikke lang tid før du begynner å tenke at du kan klare deg uten Gud og det er aldri  en positiv ting. For vi må ikke glemme at vi er avhengig av Han for å leve. Men bekymringer kan også paralysere deg til å tro at Gud har forlatt deg eller kanskje Han ikke eksisterer. Bekymringer kan mao ødelegge veldig mye for din tro.

Vi kan derfor trygt konstatere at bekymringer er ikke noe som kommer fra Gud. Bekymringer kommer fra den onde som vil forsøke å få oss til å tvile på Gud. Kan han først få oss til å tvile på Gud, så kan han også få oss til å forkaste Gud. Kan han få oss til å forkaste Gud, så kan han også få oss til å begynne å leve slik han narrer oss til å leve. Vi er derfor helt avhengig av å stole på Gud. Og vi har god grunn til å stole på Gud, derfor har vi god grunn til å ikke bekymre oss. I Matt 6:25-34 ser vi at Gud er en god Gud som elsker hver og en av oss og lengter etter at vi skal begynne å stole på Han fremfor å stole på våre bekymringer.

Men så er det jo dette at det å ikke bekymre seg kan være noe av det mest vanskeligste som finnes om du først er plaget av bekymringer. Vi skal derfor ikke prøve å tvinge oss selv til ikke å bekymre oss. Men selv om du bekymrer deg nå, så er jeg sikker på at du har en eller flere opplevelser i din fortid hvor du har sett Gud gripe inn i ditt liv. Enten ved å redde deg ut av umulig situasjon, ved å svare på en bønn eller ved å hjelpe deg på en annen måte. Bli da med meg til salme 28.

I salme 28 så ser vi at vi kan fortelle Gud om alle våre bekymringer, for Han er en god Gud som bryr seg og vil at vi skal fortelle Han alt. Men vi ser også at når vi har fortalt Han alt, så bør vi minne oss selv på hvor god Gud er. For når vi minner oss selv på alt det gode Gud har gjort mot oss i fortiden, så vil vår tillit til Gud øke mens vi venter på bønnesvar. Og da vil vår tillit til sist øke så mye at den blir sterkere enn bekymringene. Dette styrker din tro.

Prøv derfor ikke å tvinge deg selv til å slutte å bekymre deg, men styrk din tro ved å minne deg selv på hva Jesus har gjort for deg. Da vil ikke bekymringene få deg til å miste fokuset på Gud, istedenfor vil bekymringene motivere deg til å prioritere vekk ting du ikke trenger. Da kan du også oppleve at du prioriterer vekk ting som i utgangspunktet tar vekk fokuset ditt fra Gud.

Bekymringer kan derfor være en positiv ting, så lenge de bidrar til at du prioriterer vekk ting som i utgangspunktet hindrer deg fra å holder deg nær til Jesus. Om bekymringer hjelper deg til å holde deg nær til Jesus, så tar du noe ondt og bruker det til noe godt. For husk, bekymringer kommer aldri fra Gud, de kommer fra den onde.  Men bekymringer blir en veldig farlig ting i det øyeblikket de får deg til å tro at du ikke trenger Jesus for å takle de.

Ønsker deg en velsignet god uke.